Funny

On our way out to Guwe last Monday, we all of a sudden stopped in the middle of the dirt road. Malaika and I, sitting in the back behind 20 bags of mealie-meal (grounded maize) and 30 bags of cheap biscuits, did not really understand what had happened. All of a sudden our supervisor yells out “Can you see the hare?? We just hit it!” We started backing up, and we thought that we were going to see if it was okay. We were wrong. Our supervisor ran out of the car and picked it up and brought it back inside. “Jippey! Now we’ve got dinner for tomorrow!” Not a joke, and everyone else at the centre thought it was perfectly normal that we came out of the car with a dead hare under Talitas arm. Newfound hunting strategy ?

The Information Team

The information team consists of 15 youth, from 17 to 25 years, who have all dropped out of school early due to early pregnancy, some have no money for school fees, some live to far away from the school and have no means of transportation, others had to stay at home to make money for their family... The list of reasons is long, and they all have a story to tell. Luckily, they are now members of BUIYSAP, and about half of these will get to go back to school in the start of next year with their school fees paid for by the organisation. The others get training in youth leadership, in life planning skills and most importantly they get to play roles in their local community through the work BUIYSAP does there. We got to know these 15 youth last week when they stayed at the centre with us where we did a workshop together with them. It was a great experience to facilitate a workshop, something neither Malaika or I had tried before, and truth be told we only realised last minute that we were the ones to actually lead the whole workshop, so we had to use the great method of improvisation. It worked out quite well, although the biggest challenge was the fact that most of the youth were too shy to speak up in English. You could hear them discussing amongst each other in Ndebele, and the minute we started asking them questions in English, they would go quiet. We tried to remind them that English is not our mother tounge either, but we are not quite sure they believed us. During the evaluation I was told it was hard to understand my “tone”, and that I was speaking too quickly. Wise words, some might say.

It was a rather intense week having 15 youth staying with us, although a lot of fun. They would, by their own choice, get up at about 4:30 am to make a fire and start boiling water for the “showers” and by 07 am the bread was baked in a pot over the fire and 15 plates was dished up with the exact same size of bread in each plate. 6.30 is the absolute earliest I can allow myself to wake up, so I did my best to be ready on time.
One of the first things the youth did when they arrived, was to wash their clothes. Talita, our supervisor, explained to us that a lot of the them probably don’t have soap at home, so BUIYSAP always has detergent, soap and body lotion at disposal when they have workshops, in this way at least they are all able to look decent while they are there. It made me think about my own clothes, most of them have a spot here and there but I have been thinking that as I’m out in the middle of the bush, it surely cannot matter that much. It probably does to some of them.
It also made me realise how many things you just would not think about if you were to start your own project or organisation without the involvement of locals (probably not very likely, but still), how many small things that can make a difference if you know and are aware of the cultural attributes in a new country.

Talita had told us that a lot of the youth were not very experienced with using a computer, so we thought we would do some training with them one of the nights. Before starting, we asked how many had tried to use a computer before. 3 out of 15 raised their hand. So, we started from scratch, showing them what button to press to start up the computer, how you open a program, and how to write in Word. The excitement some of them were showing when they had written their own name in Word! We were only able to use four of the computers as the generator wasn’t working too well, so they were four on each computer, helping each other finding the letters, and slowly starting to understand how to make a capital letter, a comma etc… During our evaluation on the last day, every single one of them mentioned how great it was that they now knew how to start and operate a computer. It was quite touching to hear them say this!

Update from Zimland

As im writing this blogentry, im sitting in the bed in our hotel/lodge, Berkely Place, which is in the same street as the office. Being the third place we have stayed at in Bulawayo we feel like we know what Bulawayo has to offer when it comes to accommodation- in the weekend we spent Saturday night at a backpackers’ in case we might meet some other travelers (normally when you travel you want to avoid places with too many tourists, now that we are here on work we go there just to see if we can meet a backpacker or two to hang out with!hehe), and this week were staying here as it is closer to work. This week we will be spending preparing for the Youth Caravan, which starts next Monday. There is a lot to be bought, everything from pots and pans to food and tools, we will be about 100 members from BUIYSAP moving around to different villages for two whole weeks. When you think about the fact that the roads out there are made of sand and that we probably might have to go back and forth as we do not have enough cars, this will prove interesting I think! But I think it will be great, and the schools in the different villages are very excited to have us- we are bringing wood to make benches so the kids a least have something to sit on after walking up to 30 kms, and in some schools we will paint and make sement floors instead of dirt floors. When I say we, I mean the other members of the organisation- I will try to help but can’t see where I will get the carpenter skills from. Luckily, Malaika and I have got other responsibilities; helping out with the other part of the caravan which is the community education. There will be role plays, songs, poems etc. focusing on the issues of education, which will lead up to a discussion where hopefully everyone from the traditional leaders to the out of school youth will contribute and together they will find ways to improving the education standards in their village/school. We have been put to help out and facilitate the Information Team, who are responsible for taking notes and making sure what people say and do is relevant towards the theme of the caravan.

Just a note

Under the post "Zimbabwe 10", you can click on the photo and there should be a photo album coming up with some more photos!

Altså, klikk på bilde under tittelen "Zimbabwe 10", så tror jeg det kommer noen flere bilder!

School visits

After an exciting week were back in town for a night to help out buying food and utilities for our “tour” next week. We are really starting to settle in out in Guwe – we’re starting to remember names (some of them not so easy to pronounce!) and recognise the different youths faces, and when there are about 40 youth that come to hang out at the centre, this is quite hard! They are also getting more comfortable with us and with trying to speak Englis, and in return we have learned a few phrases in Ndebele, the language spoken in the southern parts of Zimbabwe, which can ease and ackward moment. They all love hearing us trying to pronounce the click sounds, Ndebele is closely related to Zulu, if anyone knows how that sounds like.

Last Wednesday was “Africa Youth Day” and we went to see the celebrations at one of the schools about 30 kilometres deeper into the bush from where we are staying. The theme for this year was “Educating the girl child”, hence there was a lot of poems and songs recited and song by the young girls at the school. The children from the neighbouring schools also partook, meaning there were about 400 primary school children there, and the hundred that were sitting closest to Malaika and me had their eyes directed at us- not the stage. The couldn’t stop staring, especially when we were taking photos, they looked at my camera with the greatest awe, and it didn’t get better when they were allowed to look at some of the photos I had taken, they could not stop laughing. Very cute.
The schools here take great pride in their celebrations, and apart from us, parents and teachers, the guest were members from the ministry of education and the village elders and chiefs. The songs, dances and speeches went on for almost four hours, with a break here and there so that the prominent guest, amongst them us, could move more into the shade. For lunch we had freshly slaughtered goat, will try to upload a photo of the goat dangling from a tree while four teenagers were slaying it. It was actually slow cooked, and so tender, really nice!

At night we stayed with one of the teachers, who is also a member of our organisation, and more slaughtering occurred, this time a chicken. I got to rip out the feathers! Gross, but fun. The next day we headed further in to the bush, visitng two more schools and handing out questionnaries. Here, they had also slaughetered a goat, and this time we got the liver – a delicassy you only serve elders or guests. Being one of the few things in this world I really dislike, I was luckily able to blame my high cholesterol, and got away with one bite:)

Our weekend we have just spent relaxing- there’s really not a lot more to do than that! So mamma, James and Helene – I’m getting good at it! Hoping I can take my newly acquired skill back home as well!

 
 
 
 

Zimbabwe 10

Back to the countryside

Så var helgen i Bulawayo over, selv om vi ikke hadde vært på landsbygda lenge var det deilig å få tatt en ordentlig dusj, vært litt på internett, og til og med tatt oss en øl(første gang vi var ute siden vi kom til Afrika!)! Vi ble også kjent med en lokal som tok oss med utenfor byen til en park hvor vi spiste lunsj, deilig, og eller noe vi ikke hadde fått sett uten å kjenne noen med bil :)

Nå bærer det straks ut på landet igjen, denne gangen i organisasjonens nyinnkjøpte bil, luksus! Forrige uke brukte vi på å utformet et spørreskjema som senere skal inn i en database. Spørreskemaene går ut til medlemmer av organisasjonen som alle har droppet ut av skolen, og spørsmålene omhandler grunner til at man droppet ut, hva de nå livnærer seg av, hvem de bor med, håp og visjoner for fremtiden etc... Denne uken skal vi så ut til de forskjellige landsbyenefor å dele ut disse skjemaene til ungdom som er meldem av BUIYSAP (og det er mange!), en del bor ganske langt vekk, det lengste er vel omkring 300 km, så vi skal overnatte ute hos en av ungdomslederne fra onsdag til fredag. Aner ikke hvordan han bor men regner med at han bor i en av de karakteristiske leirhyttene, de er faktisk veldig flotte der ute, men innramming rundt "vinduene" og forskjellige mønstre. Skal få tatt noen bilder! Så hele uker går med til utlevering og innsamling av spørreundersøkelsene pluss noen samtaler med en del av medlemmene. Vi blir også værende over helgen, og neste uke skal brukes på å planlegge dette årets "youth caravan"- organisasjonens store årlige arrangement. Dette året er temaet utdanning for unge, og organisasjonen har kjøpt inn planker til å lage skolebenker, noe det er stor mangel på i området. Så fra den 27 september skal vi ut på "turne" i de forskjellige landsbyene, hver dag drar vi ut til en ny landsby hvor man setter folk i gang med å lage benker, pluss at vi har diskusjoner og rollespill etc.. Så overnatter vi på en skole e.lign., før vi drar videre morgenen etter. Blir veldig spennende, også litt hardt kanskje, da man hele tiden er sammen med folk. Men vi gleder oss! Nedenunder har jeg lastet opp et par bilder- er ikke helt fortrolig med hvordan jeg gjør det enda, så er bare et par bilder for å gi et lite inntrykk :)

Så får vi se når neste gang jeg får lagt ut noe blir, foreløpig virker hverken internett eller telefon der ute. Det eneste som faktisk har virket litt, er min skype chat, så der kan det hende jeg får snakket med noen!

ZimZim

Tirsdag sist uke var det klart for å komme seg til stedet vi er på det Afrikanske kontinent for- Zimbabwe. Vi landet i Harare kl 0230 og var litt nervøse da vi stod i visumkøen- aktivister er ikke akkurat den zimbawiske regjernings æresgjester. Vi møtte pussig nok en annen danske, ut av de få hvite som stod i køen, han var journalist for DR, så han delte våres nervøsitet. Men, de stilte oss ingen spørsmål, takk hvite hud for at vi ser ut som amerikanske ferieturister.
Vi hadde fått beskjed om at vi skulle bli hentet og kjørt på et hotell, men i ankomsthallen stod det et par med en liten baby på ryggen som sa hun var niesen til lederen av organisasjonen vi skal jobbe for, hun tok oss med i en gammel, nedslitt opel hun hadde lånt av en venn, og sa at hun hadde avtalt med organisasjonen at vi heller skulle bo hos henne, det måtte da være bedre å bo hos henne enn på hotell! På vei inn til soverommet lå det flere mennesker og sov, både på sofaen og på gulvet, og inne på rommet hvor vi skulle sove lå det allerede en dame og sov, det var visst søsteren hennes. Senere skulle vi finne ut av at det bor ca. tre familier i dette huset som eies av tanten, alle veldig søte og gjestmilde, noe vi har lært er typisk for landets befolkning.
Noen timer senere ble vi vekket av denne niesen, Sibo, og ble tatt med til hennes venninnes hus, hvor de møtes hver onsdag for å be sammen. Her satt vi oss alle ned i et lite rom med stråmatter på gulvet sammen med fire damer og en mann som begynte og synge og lese vers fra bibelen. De snakket på engelsk så godt de kunne for at vi skulle få være med, og så ba de en bønn for deres to nye venner, for hell og lykke på våres vei gjennom livet. Jeg kan overhodet ikke si at jeg har troen i behold, men det var veldig rørende å se disse menneskene, som nesten ikke ante hvem vi var, lukke øynene og be til Gud om at vi måtte få støtte gjennom disse månedene i Zimbabwe.

På tross av alt man har sett og hørt om Zimbabwes situasjon de seneste årene, virket Harare som en meget oppegående by, bredere gater og vennligere folk har jeg aldri sett før. Visst kunne man fortsatt se en del tomme butikker og utvalget i butikk hyllene er ikke stort, men etter den amerikanske dollaren tok over for den overinflerte Zimbabean dollar for litt over ett år siden, begynner ting virkelig å gå den riktige veien. Vi så dog ikke så mange hvite i Harares gater, men folk smilte vennlig og lot oss være i fred.
Husene i området der vi bodde bar tydelig preg av at de en gang var bygget av rike, hvite mennesker, som så solgte dem til lokale så fort de kunne når den politiske situasjonen var som verst. Husene står enda, men de fleste var rimelig nedslitte, minner litt om å være på Cuba, uten de store, flotte fasadene selvfølgelig.


Torsdag sist uke ble vi kjørt av en diger buss ned til Bulawayo, landets nest største by, ca 1 mill. innbyggere. Her ble vi møtt av BUIYSAP, Bulawayo Intergrated Youth Ahead Program, som vi skal jobbe for de neste seks ukene. BUIYSAPs hovedfokus er unge i de landlige -”rural”- områdene, så igår kjørte vi, sammen med Talita, vår veileder i organisasjonen, og et par andre frivillige, med fullt oppbakket bil i tre timer på landeveier inn til Guwe, en liten landsby hvor vi nå befinner oss. Jeg har aldri vært så støvete før, det er dry season nå så veiene var bare løs sand, og da det var over 30 grader ute ble vi nødt til å ha vinduene åpne. Her har organisasjonen overtatt et hus som de nå har gjort om til et kontor/ youth center, så her både bor og jobber vi, pluss at den lokale ungdommen kommer om kveldene for å lese lekser og låne en av de fem pcene som er blitt sponset av Danmark. Veldig primitiv, men koselig, Malaika og jeg har et eget lite rom hvor vi sover på våres nyinnkjøpte madrasser. Det er generatorstrøm om kvelden, og all mat blir lagd utenfor over bål. Tror vi kommer til å lære en del ting om the primitive lifestyle de neste ukene! Det er ett punkt utenfor hvor det er dekning, og her møtes alle landsbyens innbygger for å få sendt en melding eller høre på ringetoner. Sosialt. Dagens utfordning var å vaske klærne våre for hånd i en bøtte, vi får se hvor rent det blir imorgen, er engestelig for at eslene som spankulerer rundt på tunet kommer til å ta seg en bit !

Første stopp: Kenya

KENYA
Velkommen til Maris første reise-blogginlegg! Jeg må innrømme at jeg ikke egentlig er den største tilhenger av nåtidens bloggkultur, men etter erfaring kan lange fellesmailer fort bli glemt i inboxen, så jeg tenkte det var bedre at folk selv kan komme inn og kikke når de har lyst til det.

Det har nå gått to uker siden jeg landet i Nairobi, men etter alt vi har gjort og alle inntrykkene vi har fått, føles det som en måned!
Jeg landet i Nairobi mandag 23.august, og ble møtt av min søsters venninnes venninne, som er født og oppvokst i Nairobi. Veldig ålreit å bli møtt av en ”bekjent” når man lander på nattestid i en by som denne. Morgenen etter møttes jeg med Malaika og seks danske sykepleierstudenter, og sammen ble vi fraktet av en stor safari bil 230 km nordover til en liten by ved navn Nanyuki, turen tok oss nesten 5 timer- sier litt om hvor mange hull det var i veiene.. Utenfor Nanyuki ligger Mellemfolkelig Samvirke (organisasjonen vi reiser med)s Global Platform, her arrangerer de introduksjonskurser og tar imot unge dansker som skal ut og jobbe som frivillige. Stedet vi bodde på var opprinnelig en skole for amerikanske ”problembarn”, men huser i dag en kostskole for kenyanske jenter drevet av et amerikansk par, pluss MSs lokaler. Det ble en innholdsrik uke, vi fikk forelesninger av stedets to lærere (en av dem en Maasai med to koner som han ikke var flau over å snakke om), i Swahili, Kenyas historie etc... Utover det besøkte vi tre lokale familier og så hvordan de bodde, hvordan de livnærte seg og fikk høre hvilke stammer de tilhørte, og vi besøkte en gruppe for enker, hvor de ut av brukte plastposer lagde vesker og tjente en slant til livets opphold. Veldig inspirerende damer- når man mister mannen sin i Kenya går alle mannens inntekter, jordretten og verdier til mannens familie, så det eneste kona sitter igjen med er omsorgen for barna, og da det ikke er så stort arbeidsmarked for kvinner, kan det fort bli veldig tøft å være enke.

Vi rakk også en kort safari i helgen til en safaripark rett rundt hjørnet, fikk sett en god del dyr men synes det var litt som å fiske- ikke så gøy når man ikke får fisk. Blir en del døtid hvor man bare kjører rundt på leting etter dyr.